Frank Herfjord

Ulike typer politikk:

Svar: Jeg jobber med sosial stønad i NAV. Dagens målrettede ordninger er alt for kompliserte. Når jeg skal veilede en førstegangs søkende barnefamilie må jeg som hovedregel kreve at det søkes: 1. Betalingsmoderasjon barnepass 2. Husbankens bostøtte 3. Bidragsforskudd Gjerne også trygdeytelser som overgangsstønad – men ikke kontantstøtte, for de som mottar kontantstøtte er ikke reelle arbeidssøkere og er derfor i mindre grad i stand til å bli økonomisk selvforsørget Samtlige med trussel om reduksjon av stønaden dersom det ikke er gjort innen en frist. Ofte må det settes av tid til møter med tolk for å bistå i søknadsprosessen. I tillegg må jeg informere om at det kan søkes om sosial stønad til en rekke saker som ikke dekkes av veiledende sats til livsopphold: lege/medisinutgifter, frititsaktiviteter og utstyr til barn, ferie med barn, barnebursdager med mere. Dette opplever jeg som unødig byråkratisk, og gjør for det første hjelpen vanskeligere tilgjengelig enn den ellers burde. Videre mener jeg at det kan forårsake en lært hjelpeløshet, der det blir vanlig å søke hjelp for den minste ting. Jeg har gjort en litt uvitenskapelig undersøkelse blant min egen portefølje og fant ut at barnefamilier sender søknader om sosial stønad 3,5 ganger oftere enn enslige voksne. Det er uverdig og unødvendig. Svaret er å reformere mot en "en dør" politikk. Det er ineffektivt og lite treffsikkert å operere med tre eller ulilke behovsprøvde tjenester (husbanken, betalingsmoderasjon barnepass, sosial stønad). Husbankens bostøtte bør legges ned. Svært mange som mottar bostøtte har også sosial stønad fra kommunen. Utmåling av sosial stønad kan imidlertid forenkles ved å ta lærdom av husbankens behandlingssystem, der søknader automatisk fornyes med automatisert kontroll av skatteopplysninger for de enkleste sakene. Det betyr ikke det samme som å gå vekk fra kravet om individuell vurdering av søknadene – den individuelle vurderingen kan komme i tillegg. På samme måte som for eksempel usedvanlig høye utgifter til medisin kan inngå i vurdering av offentlig gjeldsordning Det vil senke dagens absurde dokumentasjonskrav med stadige kopier av strømregninger og kontoutskrifter. For å redusere "søknadsveldet" må veiledende sats til livsopphold evalueres. Det er ulogisk at staten opererer med to veiledende satser til livsopphold; en ved sosial stønad og en ved utleggsforretning og gjeldsordning (hovedforskjellen er at utgifter til strøm og medisiner inngår i sistnevnte). Med en reell levelig sats kan det være mulig å planlegge for en bursdagsgave og ikke måtte søke om det. Rundskriv 35 til lov om sosiale tjenester må endres og til at barns inntekter skal føre til reduksjon av livsoppholdsytelsene kun dersom inntektsnivået er tilstrekkelig til at barnet kan anses som økonomisk selvforsørget. Etter hva jeg har blitt fortalt trekkes eksempelvis stipend under videregående opplæring fra i stønaden hos enkelte kommuner. Rundskrivet sier også at foreldrenes underholdsplikt for barn over 18 som går på videregående "som hovedregel ikke er aktuelt" når foreldrene mottar sosial stønad. Det må endres til det motsatte – at det "som hovedregel er aktuelt dersom ungdommen ikke har inntekter til å forsørge seg selv via eksempelvis lærlingelønn". For det kan medføre negativ sosial arv å ta med seg ungdommen til NAV på 18-årsdagen for å søke sosial stønad.

Prioritering av sektorområder:

Svar: Inkluderende tiltak. Fritidsklubber. Gratisskole prinsippet er bra og bør videreutvikles til å for eksempel gjelde deltakelse i idrettslag.

Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå

Svar: betatalingsmoderasjon i sfo/barnehage og husbankens bostøtte er som forklart unødvendige.

Rett politikk til rett tid

Svar: barne- og mellomtrinn i grunnskolen er viktigst for sosial utvikling hos barna og det er derfor da tiltakene må prioriteres.

Grupper av barn og familier:

Svar: Jeg mener innsatsen ikke bør rettes mot spesifikke grupper. Funksjonsnivået i familier med innvandrerbakgrunn eller ikke, enslige forsørgere vs par er for heterogent til at målretting kan fungere. Det høres imidlertid for meg naturlig ut at områder med stor andel barn i lavinntektsfamilier bør prioriteres. Men det må gjerne undersøkes litt nærmere for å kartlegge om behovene er reelt forskjellige for disse geografiske områdene. Man kan for eksempel undersøke grad av deltakelse i idrettslag.