Avkrysset
Ulike typer politikk:
- Hvordan prioritere mellom kontantytelser og
tjenester? - Hvordan prioritere blant
ulike universelle velferdstjenester? - Hvilke behovsprøvde eller målrettede
ordninger som det eventuelt bør satses på i tillegg?
Svar:
Prioritering av sektorområder:
- På hvilke områder er offentlige tiltak for barn i fattige familier viktigst?
Svar:
Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå
- Bør det gjøres endringer i hvordan oppgaver og ansvar for barn i fattige familier er fordelt mellom ulike forvaltningsnivåer, og i så tilfelle hvilke?
Svar:
Rett politikk til rett tid
- Hvilke perioder i oppveksten er behovet for gode tiltak størst, og hvilke tiltak virker best når
Svar:
Grupper av barn og familier:
- Bør ressursinnsatsen i større grad enn i dag målrettes mot spesifikke grupper barn og unge eller områder, for eksempel mot barn av enslige forsørgere eller fra familier med innvandrerbakgrunn, eller mot områder med stor andel barn i lavinntekstsfamilier?
Svar:
Generelle innspill:
Ekspertgruppen ønsker innspill på problemstillinger eller perspektiver som anses som viktige for å bedre forholdene for barn i fattige familier på kort og lang sikt, i tillegg til innspill rundt de konkrete vurderingene ekspertgruppen har i mandat og vurdere under.
Svar: Innspill til Ekspertutvalget: Framtid uten Fattigdom
FRAMTID UTEN FATTIGDOM (FuF) er et regionalt nettverk mot sosial ulikhet, bestående av 14 brukerorganisasjoner med bred og verdifull kompetanse om fattigdom og utenforskap
Familiefattigdom i Norge handler i hovedsak om manglende verdighet, utilstrekkelighet og utenforskap. Ikke på vegne av seg selv, men den skammen du bringer over dine barn. De som blir født inn i en verden der de kan komme til å være utenfor fellesskapet.
Vi har 4 informanter som i hovedsak har gitt direkte tilbakemeldinger til oss om familiefattigdom. 3 av informantene er i 100% stillinger, mens en er ung ufør. Informantene har forskjellig bakgrunn og inntekt, men har en del felles utfordringer. Kun en har egen bolig i borettslag med hjelp fra husbanken. Resten bor i leid bolig. Alle informantene har barn i skolepliktig alder. Funn viser at alle informantene bruker mellom 45-55% av netto inntekt til boutgifter. Alle prøver å spare mellom kr. 500-1000,- i måneden, men dette er vanskelig. Utgiftene til alt er steget mye mer enn lønn. For den som er ufør har gapet blitt enda større.
For de som bor i kommunal bolig eller bolig som leies gjennom kommunen gjelder gjengs leie. Husleie reguleres etter konsumprisveksten minimum hvert tredje år. Økingen er større enn inntektsøkningen. Ingen av informantene har så lav inntekt at bostøtte oppnås. Usikkerheten rundt fornying av husleiekontrakt og øking av husleie er en stor psykisk utfordring. Frykten for at man må flytte til en annen plass der barna ikke har nettverk bekymrer mest.
Hvordan påvirkes dagliglivet.
Når økonomien er stram, påvirker det alt i en familie. Mulighetene til å gi barna sundt kosthold svekkes, frukt og grønnsaker, blir sjelden prioritert. Kjøp av nye klær blir nedprioritert i forhold til husleie, lån og mat. Mange synes at det er vanskelig å få råd til spontane aktiviteter som kino, bowling eller dra på svømmehallen. Og for mange av barna er det en utfordring å dra i bursdager uten «brukbar» gave. Som en av barna sa til meg: «Du drar ikke på lekeland med et par lester» Foreldrene ønsker at deres barn også skal få delta sammen med sine venner og klassekamerater, men dette er ofte en utfordring. Organisert aktiviteter må nedprioriteres.
For barn over 6 år er det høye utgifter til transport, og bussbillett til kr. 400,- per måned. I denne alderen begynner man også med organiserte fritidsaktiviteter. Når ungene er så små må de følges på aktiviteten noe som for en del av informantene er en ekstra belastning etter jobb.
I Bodø kommune har vi fritidskortet som gir barn mellom 10 og 13 år kr. 800 per halvår til å betale kontingent, treningsklær, m.m. Men dette hjelper ikke de som starte med fritidsaktiviteter når de er yngre. Svært få starter med fotball, turn og håndball når de er 10 år. Dette virker ekskluderende på de som ikke har nok midler i sin livssituasjon som stort sett gjelder foreldre med enehovedansvar for sine barn.
Den økte prisveksten og renteoppgangen har helt klart forverret situasjonen for alle. Mange merker at pengene i mindre grad strekker til, også de med bruttolønn på rundt kr. 500 000,-. For mange er 10-kroners marked og First price varer blitt hverdagen.
Når det gjelder bosituasjonen ser vi at det er umulig å komme seg inn på boligmarkedet uten hjelp fra foreldre. De fleste enslige må en brutto-inntekt på kr. 600000,- for å komme seg inn på boligmarkedet og de må de ha 15% spart opp i tillegg. Noe som for de fleste er uoppnåelig. Noe som gjør at mange vil forbli på leiemarkedet i sin levetid.
Anbefalinger:
• Bosituasjonen må tas kontroll over med hjelp av en regulering som i større grad tar sikte på en sosial profil. Husbanken kan ha samme rolle som den hadde frem til 80- tallet. Vi må bygge boliger med en husleie som ikke overstiger 40% av netto inntekt.
• Vi må ha boligstiftelser der en kan leie en trygg bolig ut livet. I Skjeleftå i Sverige bygger kommunen ut boliger for denne gruppen der husleien ligger på 30-35% av netto inntekt, om våre opplysninger stemmer.
• Barnetrygden må reguleres slik at den tjener til sin hensikt og ikke regnes md i husstandens totale inntekt når støtte og hjelp beregnes. SIFOs beregningsmodell må brukes for sosiale stønader.
• Et alternativt fritidstilbud som er gratis og åpent 3-4 ganger på ettermiddagen for barn, fritidsklubber, i bydelene. Her burde det også ha vært et tilbud om mat en eller to dager. Mange barn kommer hjem til tom leilighet, fordi foreldrene er på jobb.
• SFO bør være gratis de 2 første årene på barneskolen. Dette hadde vært til stor hjelp.
Vi er redd for at de familiene som allerede har en anstrengt økonomi eller av andre sosiale årsaker sliter, ikke vil komme ut av denne krisen. Vi er redd for at krisen vil generere en ny generasjon av barn som blir avhengige av sosialhjelp.