Avkrysset
Ulike typer politikk:
- Hvordan prioritere mellom kontantytelser og
tjenester? - Hvordan prioritere blant
ulike universelle velferdstjenester? - Hvilke behovsprøvde eller målrettede
ordninger som det eventuelt bør satses på i tillegg?
Svar: Minst ett gratis måltid i barnehage og skole bør innføres daglig.
Gratis barnehage og SFO
Tilbud om gratis leksetilbud, eller fjerne leksene for alle.
Fritidskortet kan være et lovregulert nasjonalt tilbud og gjelde for alle barn og unge under 18 år, men med en øvre inntektsgrense for husholdningen.
Fritidskortet skal kunne gi en adgang til alle fritidsaktiviteter.
Reisekort innenfor kommunen eller x antall soner bør også være et tilbud til ungdom.
Barns inntekt eller oppsparte midler skal ikke telle med i beregningsgrunnlag for husholdningen ved søknad om ulike statlige og kommunale ytelser.
De unge over 18 år som har klart å spare opp noe på en BSU konto må få slippe å bruke disse pengene før de kan få økonomisk sosialhjelp.
Prioritering av sektorområder:
- På hvilke områder er offentlige tiltak for barn i fattige familier viktigst?
Svar: Det viktigste tiltaket må være å øke foreldrenes inntekt til over fattigdomsgrensen. Vi vet av Fafo sin rapport at 8 av 10 som står i matkø utenfor Frelsesarmeen mottar en ytelse fra nav. Dette forteller oss at ytelsen fra nav er alt for lave.
Barnetrygden må fortsetter å være en universell ytelse, men kan differensieres etter inntekt. For lavinntektsfamilier bør det være en kraftig oppjustering av barnetrygden. Med økende inntekt vil den reduseres.
Et annet tiltak kan også være å sette opp barnetillegget på ytelsene fra nav. I dag mottar en som går f.eks på AAP eller dagpenger et barnetillegg på 35 kroner dagen for hvert barn, 5 dager i uken minus skatt. Dette beløpet strekker ikke på noen måte til i dagens økonomiske situasjon.
I familier der en eller to foreldre er ufør bør alle få barnetillegg for minst 1 barn, så kan heller barnetillegg for resterende barn være behovsprøvd.
Statens veiledende satser for økonomisk sosialhjelp må opp, og nav må kunne godkjenne flere utgifter som til telefon, Internett og reiser.
Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå
- Bør det gjøres endringer i hvordan oppgaver og ansvar for barn i fattige familier er fordelt mellom ulike forvaltningsnivåer, og i så tilfelle hvilke?
Svar: For oss i AAP-aksjonen fremstår det helt urimelig at foreldre skal trenge å søke om midler eller om noe som helst for at barn og unge skal ha et godt liv med en meningsfull hverdag.
Vi er igjen tilbake til at det er foreldrenes inntekt det må gjøres noe med. De som mottar ytelser fra nav må få EN ytelse som strekker til et verdig liv. Det skal ikke være nødvendig å søke eksterne midler, dette tar bare energi og krefter som flere kanskje ikke har nok av.
Og når det er sagt så er vårt videre svar at en del ytelser og tjenester som i dag ligger under sosialt NAV med fordel kan flyttes over til kommuneadministrasjonen for å gjøre disse mindre stigmatiserende.
Flere digitale løsninger (slik som det i dag er for bostøtte) kan gjøre terskelen lavere for mange.
Ytelser/tjenester som er nasjonale og rettet mot barnefamilier bør ha en informasjonsside med lett tilgjengelig informasjon for alle. Denne siden bør inneholde hvilke ytelser/tjenester som finnes og ikke minst kriterier for å få innvilget samt link til søknadsskjema.
Rett politikk til rett tid
- Hvilke perioder i oppveksten er behovet for gode tiltak størst, og hvilke tiltak virker best når
Svar: Alle perioder i oppveksten er viktige. Helt fra barnet blir født og frem til det er ferdig på videregående skole og tar skrittet videre ut i livet, vekk fra foreldrehjemmet må det satses.
Alt fra fødsel og oppfølgingen fra helsestasjonen inn i barnehagen og videre inn i skolen må det jobbes forebyggende hele veien.
Alle de barn som har en eller flere utfordringer (ikke bare fattige foreldre) må fanges opp og få den hjelp og støtte de har behov av og en rettighet på.
Alt for mange barn og unge får ikke satt riktig diagnose før de når videregående skole. Da snakker vi om diagnoser innenfor ADHD, alvorlig dysleksi, Autisme spekteret med mer.
Når disse barna ikke blir fanget opp tidlig nok utvikler flere av barna sekundærvansker med f.eks angst, depresjon, spiseforstyrrelser med mer. Resultat for alt for mange av disse barna er uføretrygd med igjen påfølgende fattigdom sett ut i fra dagens størrelse på ytelsene.
Frem til barnet er rundt 10 – 12 år er det svært avhengig av trygge voksne med klare rammer for å opplev å ha en aktiv fritid.
Etterhvert som barnet blir eldre løsriver det seg mer fra foreldrene og oppsøker andre arenaer. Men også her er det viktig med trygge rammer.
Vi må se helhetlig på det hele. Vi kan ikke se på dette stykkevis og delt. Barn er i konstant utvikling og trenger som alle andre å få dekket sine behov hele veien. De grunnleggende behov må ligge der (tenk Maslow). Barn som vokser opp med fattige foreldre vil kjenne på den begrensningen dette gir (ikke råd til fritidsaktiviteter med det utstyret som kreves, ikke råd til reiseveien, ikke råd til å gå i bursdag eller feire bursdag osv). Så igjen gi foreldrene EN ytelse de kan leve verdige liv av.
Grupper av barn og familier:
- Bør ressursinnsatsen i større grad enn i dag målrettes mot spesifikke grupper barn og unge eller områder, for eksempel mot barn av enslige forsørgere eller fra familier med innvandrerbakgrunn, eller mot områder med stor andel barn i lavinntekstsfamilier?
Svar: Alle barn med særskilte behov som kommer til uttrykk på en eller annen måte må være et satsningsområde. Det bør ikke nødvendigvis legges vekt på spesielle grupper.
Barnehager og skoler må ha store nok ressurser og virkemidler til å både fange opp og sette inn riktige tiltak til riktig tid.
Medfører det særskilte behovet hos et barn/ungdom ekstra utgifter bør disse kunne dekkes på en enkel måte for familien og/eller skolen.
Generelle innspill:
Ekspertgruppen ønsker innspill på problemstillinger eller perspektiver som anses som viktige for å bedre forholdene for barn i fattige familier på kort og lang sikt, i tillegg til innspill rundt de konkrete vurderingene ekspertgruppen har i mandat og vurdere under.
Svar: Vi i AAP-aksjonen har fulgt veldig godt med på hva som har skjedd med syke og skadde på AAP siden lovendringen av folketrygden kom i 2018. Vi har sett, opplevd og videreformidlet de menneskelige konsekvensene av loven om karens som fratok syke all inntekt i minst ett år, ofte fler….
Vi har formidlet historien til de som måtte selge sine hjem, flytte til noe rimeligere, frasi seg daglig omsorg for sine barn, flytte tilbake til x partnere for å la seg forsørge (med alt det har medført) og også fått inn historier til de som ikke orket mer og valgte livet bort og hvor barn blir stående uten en foreldre. Alt dette skjedde fordi inntekten ble borte og syke ble sående uten en inntektssikring henvist til økonomisk sosialhjelp eller privat forsørging. Vi fikk en lov som førte alt for mange syke og skadde mennesker rett ut i fattigdom.
Fattigdommen rammer først og fremst foreldrene. Det er de som er fattige eller ikke har nok penger å leve av. Ytelsene fra nav er for lave og kommunalt nav godkjenner for få utgifter.
Det må bli slutt på denne mistilliten overfor syke og uføre. Det bør være helt unødvendig å måtte søke flere ytelser fra nav for å få tak over hodet, varme og mat på bordet.
Unge syke og skadde under 25 år må også få en inntekt de kan leve av. Det siste usosiale kuttet fra Solberg regjeringen gjør syke/skadde under 25 år til sosialhjelpsmottakere. Ingen kan leve av en inntekt på under 150.000 kroner i året minus skatt. Dette kuttet må reverseres. Mange av disse unge er på vei til å bli foreldre om de ikke alt er det, og de starter sin foreldrerolle som fattige.
Vi må se helhetlig på den fattigdomsproblematikken vi har. Det må tenkes forebygging fra dag en. I dag opplever vi at de som blir kronisk syke alt for ofte ender opp som fattige, med eller uten barn.
Vi i AAP-aksjonen står fast ved at å øke grunnbeløpet til 150.000 kroner vil være det beste tiltaket for alle. Samtidig må også de veiledende satsene for økonomisk sosialhjelp opp på Sifo sine satser.
Ved å øke grunnbeløpet opp til 150.000 kroner vil dette også gi:
* færre som søker om sosialhjelp
* færre som søker om bostøtte
* færre som søker om supplerende økonomisk sosialhjelp
* færre som klager på avslag som må håndteres
Det vil gi bedre helse, og syke og uføre kan bruke den energien og de kreftene de har på egen helse. AAP mottakere kan klare å nyttegjøre seg behandlingen de går i på en annen måte når de økonomiske bekymringene ikke er der. Flere vil nok også kunne komme ut i arbeid, når de økonomiske forhold er tryggere.
Ved å sette opp grunnbeløpet vil nav spare mye penger på saksbehandling. Syke og uføre med fler vil kunne få leve et mer verdig liv og slippe dette presset og stresse med jakten på mer penger til husleie, strøm og mat.
Vi vet at flere i dag ikke orker å søke på grunnstønad/hjelpestønad eller andre støtteordninger de kan ha en rettighet på, da det krever for mye dokumentasjon. Mange syke og uføre har ikke energien til å holde på med dette skjemavelde.
Vi vil også minne om at uføretrygdede henger etter i inntektsutviklingen. Dette forteller SSB rapporten som kom i oktober 2022 oss.
https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/uforetrygdede-henger-etter-i-inntektsutviklingen
Vi trenger en ny sosialpolitikk som er bygd opp om den forskning og kunnskap som fremmer god helse, menneskelig utvikling og læring.