Avkrysset
Ulike typer politikk:
- Hvordan prioritere mellom kontantytelser og
tjenester? - Hvordan prioritere blant
ulike universelle velferdstjenester? - Hvilke behovsprøvde eller målrettede
ordninger som det eventuelt bør satses på i tillegg?
Svar: Ytelsene familier med lav inntekt må være en blanding av tjenester og kontantytelser. Ikke alt kan kjøpes for penger, men det bør være tilpasset tjenester som ytes i tillegg.
De universelle tjenestene kan treffe feil hvis de ikke utformes godt nok. Det gjelder å være forsiktig slik at det ikke blir et stempel samtidig som det er viktig.
For å komme til tidlig og kanskje få en god kartlegging bør miljøterapeuter inn på de fleste områder der barn og unge befinner seg. Da kan de vurdere flere over lengere tid og samtidig ha kjennskap til lokalmiljøet .
Prioritering av sektorområder:
- På hvilke områder er offentlige tiltak for barn i fattige familier viktigst?
Svar: : Alle barn har behov for anerkjennelse og mestring, å oppleve utenforskap som følge av økonomiske begrensninger vil kunne føre til at de ikke føler seg inkludert i samfunnet og kan føre til et manglende samfunnsengasjement. Derfor er det viktig med gratis kjernetid i barnehagen og gratis sfo for 1 og 2 klassinger. Barnetrygden viktig, men tiltak som gir barnet direkte muligheter til å delta på fritidsaktiviteter og arrangement er viktigere enn økning av satsene på barnetrygden. Derfor bør det legges til rette for at barn i ressurssvake familier kan delta på aktiviteter uten at det er stigmatiserende. I form av for eksempel frikort som det kan søkes om. Flere aktiviteter bør ha en universell utforming som gjør at den favner alle uansett økonomisk bakgrunn.
Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå
- Bør det gjøres endringer i hvordan oppgaver og ansvar for barn i fattige familier er fordelt mellom ulike forvaltningsnivåer, og i så tilfelle hvilke?
Svar: Det må legges mer til rette for at etater kan jobbe på tvers for å sikre hele familien den hjelp de har krav på og behøver. Det må foreligge nok ressurser til kommunene slik at gode tjenester kan gis på tvers av tjenestene . De økonomiske rammebetingelsene er stikkord her .
Rett politikk til rett tid
- Hvilke perioder i oppveksten er behovet for gode tiltak størst, og hvilke tiltak virker best når
Svar: utenforskap dannes tidlig, derfor er det viktig at det legges til rette for gode tiltak så tidlig som mulig i et barns oppvekst. Gratis kjernetid barnehagen, gratis sfo, frikort for å delta på aktiviteter. Utlån av fritidsutstyr, ski, skøyter, friluftsutstyr osv. Dette er det materielle, men ikke noe materiell kan erstatte gode voksenkontakter, som kan fange opp barn og unges utfordringer uavhengig av sosial status. Fritidsklubber må lovfestes, dette er lavterskel tilbud. Her trengs det gode voksenpersoner med kompetanse på barn og unge. Dette kan ikke overlates til frivilligheten, det er å svikte både de unge og de som utøver denne frivilligheten. I offentlig regi vil man kunne knytte til seg ressurser som kan hjelpe barn og unge med ulike utfordringer som man fanger opp, man har større mulighet til å kunne henvise dem til riktige instanser.
For å kunne hjelpe så tidlig som mulig bør miljøterapeuter inn allerede i barnehagen og videre i skolen
Grupper av barn og familier:
- Bør ressursinnsatsen i større grad enn i dag målrettes mot spesifikke grupper barn og unge eller områder, for eksempel mot barn av enslige forsørgere eller fra familier med innvandrerbakgrunn, eller mot områder med stor andel barn i lavinntekstsfamilier?
Svar: Innspill og forslag til tiltak:
Overordnet:
– Kommunesektoren må styrkes. De får stadig flere oppgaver å løse, men færre og færre midler. Det sier seg selv at det ikke går.
– Helsetjenestene må styrkes, spesielt psykisk helse. (God behandling, fremfor rask behandling).
– Alle systemene må bli enklere for alle. – mer sømløst.
– New public management og målstyring gir ikke effekt. Pakkeforløp passer ikke for alle. Få delegert myndighet og ikke bare ansvar. Yrkesutøverne trenger spillerom til å utøve yrket sitt og nok tid til å gjøre det (ikke masse tid på målinger, dokumentasjon og byråkrati)
– Ansette flere sosialarbeidere (fagpersoner)
– Det må gis tilstrekkelig med penger og ressurser til tjenestene, så de får gjort jobben de er satt til å gjøre (hjelper ikke med fagutdannede hvis alt «drukner i driften»).
– Lovverk/forskrifter bør sees på/tydeliggjøres slik at for eksempel. Kommunen m.fl. følger lovverket.
– Reguleringer av boligmarkedet
NAV:
– Alle ytelser bør sees på / forenkles (alt for mange ytelser, ulike satser, ulikt lovverk forhindrer bruk av ulike arbeidsrettede tiltak. Må være rettet mot behovet til den enkelte)
– Økt tillitt til medarbeiderne, flere fagpersoner i NAV, mindre byråkrati
– Satsene må være til å leve av, for alle!
Arbeidslivet:
– Bedre og styrke arbeidsforholdene i arbeidslivet, samt styrke HMS arbeid.
– Lønn man kan leve av
– Hele stillinger
– 6 timers dager arbeidsdag – vil dette kunne få flere i arbeid og kunne stå i jobb over lengre tid
– Nok hender og kompetanse på jobb – tilstrekkelig bemanning i helse-, omsorg-, velferds-, oppvekst-, skole-sektoren, samt i spesialisthelsetjenesten.
– Arbeid til alle, også de som har nedsatt arbeidsevne
Skole:
– Miljøterapeuter i skolen helt ned i barnehagen (lovpålagt) Bidrar til et bredere tverrfaglig team rundt barna.
– Lavere terskel for å få til samarbeid mellom instanser (lovendringer)
Videregående skole:
– Et utdanningsløp/lærlingeløp som i mye større grad sikrer alle elevers rett til læreplass (og dermed også inntekt), kontra VG3 i skole og kun stipend. (Elever som ikke får læreplass, blir mer utenfor, og de er ofte elever som virkelig er i behov av en plass i arbeidslivet).
Psykisk helse:
– Bedre tilbud og rask hjelp til alle under 18 år
– Ventetiden ved BUP og DPS er alt for lang. Den MÅ ned.
– Mange får avslag. Er terskelen for høy for å få hjelp av spesialisthelsetjenesten? Hvis ikke må KS ansette behandlere som kan ivareta barn- og unge som BUP avslår.
Barnevernet:
– Kommunene MÅ bli pålagt å ta sitt ansvar etter den nye oppvekstreformen og barnevernsreformen. Spesielt på forebyggende nivå. Dette prioriteres ofte vekk fordi det ikke er «målbart» eller ressurser nok. Tendensen i kommunene nå er det motsatte. Forebyggende, ikke lovpålagte tjenester kuttes.
– I en svært stor prosentandel av familiene barnevernet møter og jobber med, er økonomi en del av utfordringsbildet. Ofte er økonomi en faktor som det er vanskelig å få løst, og som i noen tilfeller forblir en primærvanske. På den måten vil barnevernet, og andre instanser bli jobbende med symptomene, og det er vanskelig å lykkes med en varig endring. Ofte vil det kreve et godt koordinert hjelpeapparat hvor det er lagt til rette for at en skal lykkes med et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid.
– De siste årene har en stor del av sakene som barnevernstjenesten jobber med blitt mer alvorlig, sammensatte og komplekse. Dersom barnevernstjenesten skal kunne jobbe med å hindre at fattigdom går i arv, er det avgjørende at kommunene lykkes med det forebyggende arbeidet som det legges opp til at bør styrkes gjennom barnevernsreformen. Likevel er det slik at med en så presset kommuneøkonomi, er det vanskelig å løfte fram dette i kamp med så mange andre utfordringer i en så hardt presset kommunesektor. I de fleste tilfeller har ikke barnevernstjenesten verken ressurser eller mulighet til å jobbe med dette slik det eventuelt vil kreve. En kan også stille spørsmål med hvordan barnevernstjenesten kan, eller skal jobbe med dette med tanke på hvor alvorlig et barns situasjon først er når barnevernstjenesten som regel kommer i kontakt med familien.
– En stor del av barna som barnevernet er i kontakt med har utfordringer med å mestre skolehverdagen sin. Når dette varer over år, er det ofte med på å påvirke disse barnas muligheter til senere å kunne få seg en utdanning som gir grunnlag for å kunne forsørge seg selv, og etter hvert sin familie. Det er viktig å lykkes med å tilrettelegge for mestringsopplevelser i skolen for alle barn, ikke minst når det gjelder å kunne tilrettelegge for mer praktisk arbeid i skolen.
Andre tanker:
– Generelle tiltak (som ikke virker stigmatiserende) for eksempel fritidskort
– Skape tilbud til barn og unge som er gratis og tilgjengelige for alle
– Mer hyppig bruk av øremerkede midler i kommunal sektor for å sikre at pengene blir brukt på konkrete formål?
– Føringer/lovendringer på fagpersonell, bemanningsnorm eller lignende ordninger?
– Økt grad av statlig styring/overtakelse for å sikre bedre oversikt, kontroll og styring (på et overordnet nivå)?
Generelle innspill:
Ekspertgruppen ønsker innspill på problemstillinger eller perspektiver som anses som viktige for å bedre forholdene for barn i fattige familier på kort og lang sikt, i tillegg til innspill rundt de konkrete vurderingene ekspertgruppen har i mandat og vurdere under.
Svar: Se nederst.