Ekspertgruppen om barn i fattige familier

Harald, Utdanningsforbundet

Avkrysset

Ulike typer politikk:

Svar:

Prioritering av sektorområder:

Svar:

Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå

Svar:

Rett politikk til rett tid

Svar:

Grupper av barn og familier:

Svar:

Generelle innspill:

Ekspertgruppen ønsker innspill på problemstillinger eller perspektiver som anses som viktige for å bedre forholdene for barn i fattige familier på kort og lang sikt, i tillegg til innspill rundt de konkrete vurderingene ekspertgruppen har i mandat og vurdere under.

Svar:

Innspill fra Utdanningsforbundet til ekspertgruppen om barn i fattige familier
Utdanningsforbundet viser til ekspertgruppa sitt mandat, hvor relevante aktører skal involveres i gruppens arbeid og be om innspill som kan klargjøre problemstillinger som ekspertgruppen er bedt om å vurdere og komme med anbefalinger til. Vi har merket oss at det i mandatet blir vist til at Kunnskapsdepartementet planlegger å hente inn kunnskap om barnehagene og skolene sin rolle i arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller og øke den sosiale mobiliteten til barn og unge.

Med 190.000 medlemmer er Utdanningsforbundet Norges nest største fagorganisasjon og den desidert største i utdanningssystemet. Våre medlemmer er ansatt i alle deler av utdanningsfeltet, fra barnehage, grunnskolen og videregående opplæring, til universitet og høgskolesektoren.

Ekspertgruppens formål om å styrke oppvekstsvilkårene til barn som vokser opp i fattige familier, er derfor av stor betydning for Utdanningsforbundets medlemmer og tillitsvalgte.

Flere tidligere utredninger, blant annet Levekårsutvalget og Brochmannutvalgets to rapporter, har kommet med ulike forslag som kan bidra til å redusere levekårsutfordringer. Utdanningsforbundet ønsker likevel velkommen til den nye ekspertgruppen som skal utrede hvilke tiltak og prioritert innsats som kan redusere barnefattigdom.

I vårt innspill til ekspertgruppens arbeid har vi både noen kommentarer av mer overordnet karakter, samtidig som spørsmålet om barnehagens og skolens rolle i arbeidet med å utjevne sosiale forskjeller og øke den sosiale mobiliteten til barn og unge blir forsøkt belyst.

Del 1 Overordnede kommentarer
Barn i fattige familier er ikke et nytt fenomen i Norge, men det har blitt langt flere barn i Norge som lever i fattigdom. Antallet barn som vokser opp i fattigdom har økt hvert år siden 2001. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2020 11,7 prosent av personer under 18 år som bodde i en husholdning med “vedvarende lavinntekt». Økte økonomiske forskjeller fører til økt segregering, og dette danner utgangspunktet for fremveksten av boområder preget av særlige levekårsutfordringer. Slike boområder har hopet seg opp, særlig i Oslo. Økningen av antallet barn i fattige familier utfordrer den norske velferdsstatens kjerneverdier.

Fattigdom er en av de sterkeste predikatorene for psykisk uhelse, så vel i oppveksten som senere i livet. Mange unge som vokser opp i fattigdom sliter på skolen. Den grunnleggende utryggheten og uroen som følger med fattigdom og den skam som ofte følger med, bidrar til både høyere skolefravær og til adferdsvansker. Når barn kommer på skolen og ikke har råd til å ha med matpakke, vil det gå utover læringen. Barn som vokser opp i fattigdom svekker dessuten sine muligheter for å etablere seg i samfunnet. Flere av Utdanningsforbundets medlemmer møter daglig fattige barn i sin yrkesutøvelse og deres erfaringer med hva fattigdom konkret kan bety for barns og unges utdanning er av stor verdi.

I ekspertgruppens mandat blir det blant annet pekt på at det er ønskelig at gruppen skal se nærmere på prioritering av sektorområder og drøfte innenfor hvilke områder offentlige tiltak er viktigst. Utdanning blir ofte pekt på som blant de viktigste virkemidlene for å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i samfunnet. Samtidig blir det gjerne pekt på at skolen og utdanningssystemet i liten grad greier å kompensere for sosiale forskjeller og legge til rette for sosial mobilitet.
Utdanningsforbundet viser til at overordnet sett har utdanningspolitikken i Norge vært et viktig virkemiddel for å skape et samfunn med mindre forskjeller mellom folk. Lik rett til utdanning, blant annet gjennom å gi et gratis og likeverdig skoletilbud til alle barn uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn og geografi og gjennom offentlig støttede stipend og låneordninger for ungdommer og studenter, er å anse som en bærebjelke i den norske velferdsstaten.

Samtidig som utdanning blir en stadig viktigere forutsetning for å lykkes i samfunnet, er det økende forskjeller i Norge. Det er derfor mer nødvendig enn noen gang å diskutere utdanningssystemets rolle og muligheter med hensyn til likeverd og sosial utjevning. Utdanningsforbundet vil i denne sammenheng understreke at når ekspertgruppen skal diskutere disse spørsmålene, er det viktig å ta utgangspunkt i at utdanningspolitikken favner bredt, og andre sentrale politikkområder griper ofte inn i utdanningspolitikken. Dermed skapes et spenningsforhold mellom politikken for utdanningssektoren og andre sektorpolitiske forhold. Bruk og utvikling av for eksempel fordelings-, familie-, bolig-, sysselsettings- og sosialpolitiske virkemidler får betydning for og må ses i sammenheng med utdanningspolitikken. Økende sosiale og økonomiske forskjeller er dermed et resultat av beslutninger innenfor flere politikkområder. Utdanningsforbundet mener at det ikke kan stilles forventninger til at skolen skal skape samfunnsendringer som går på tvers av de samfunnsstrukturene skolen allerede er omsluttet av.

Utdanningsforbundet vil derfor understreke viktigheten av helhetlig politikkutforming for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling, både nasjonalt og lokalt. For å kunne lykkes er det avgjørende å samordne innsatsen, og ikke minst understøtte og fremme velferdsprofesjonenes arbeid.

Verken gjennom opplæringsloven eller læreplanverkets overordnede del blir det lagt et ansvar til skolen om å bidra med sosial utjevning. Snarere vektlegges verdier som likeverdighet og solidaritet, der skolen skal bidra til at hver enkelt elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap. Skolens formål er blant annet å bidra til at elevene finner ut av hvem de er og hva de ønsker å gjøre med livene sine, innenfor et fellesskap som rommer den forskjelligheten som til enhver tid eksisterer i samfunnet vårt.

Del 2: Noen forutsetninger
Utdanningsforbundet viste innledningsvis til at ekspertgruppen gjennom sitt mandat er bedt om å se nærmere på prioritering av kontantytelser versus tjenester, prioritering blant ulike universelle velferdstjenester og hvilke behovsprøvde eller målrettede ordninger som eventuelt bør satses på i tillegg.
Norges styrke gjennom mange tiår er den relativt lave ulikheten i samfunnet, som i hovedsak er et resultat av likeverdige offentlige velferdstjenester for alle uavhengig av bosted, økonomiske og andre forutsetninger. Utdanningsforbundet mener derfor det er viktig å sette søkelys på universelle tiltak, som treffer alle.
Forholdet mellom universelle og selektive velferdsordninger er en viktig diskusjon om velferdsordninger. Universelle velferdstjenester har lang tradisjon i Norge. Samtidig har det over tid innenfor flere tjenesteområder, blitt innført mer selektive, behovsprøvde eller målrettede ordninger på bekostning av universelle ordninger.

Argumenter som gjerne trekkes fram for universelle ordninger er at de kan gi alle tilgang på tjenester av samme kvalitet, gi effektiv administrasjon, forebygge levekårsproblemer og opprettholde insentivene til å komme ut av en vanskelig situasjon. Argumenter som brukes for mer målrettede ordninger er at de treffer bedre og er kostnadseffektive.

En annen av fordelene med universelle tiltak er at de ikke virker stigmatiserende. Betydelig økning i behovsprøvde ordninger vil i sin ytterste konsekvens kunne svekke oppslutningen om velferdsstaten, fordi de virker stigmatiserende, skaper mistillit og øker byråkratiseringen. Eksempelvis kan behovsprøvde ordninger innenfor barnehagen, som gratis kjernetid for lavinntektsfamilier, på den ene siden ses som ett skritt på veien mot et universelt gratis barnehagetilbud. På den andre siden, kan det ses som et ytterligere avvik fra universelle velferdstjenester. Isolert sett, fremstår ofte nye behovsprøvde ordninger på enkeltområder som fornuftige og vanskelige å argumentere mot. Samtidig kan hver enkelt ordning summeres i retning av at behovsprøving blir den dominerende måten å tilby velferdstjenester på, og dermed innebære et brudd med en langvarig tradisjon for universelle velferdstjenester.

De fleste målrettede ordninger er rettet inn mot individer eller grupper med særskilte behov, men det finnes også ordninger som retter seg mot geografiske områder. I Norge er geografisk innrettede virkemidler i hovedsak utformet ut fra distriktshensyn, men den målrettede innsatsen rettes også mot levekårsutsatte byområder. Dette kan være både ekstra innsats rettet mot utsatte byområder og forsøk som blir gjennomført i slike områder. Et eksempel på sistnevnte er forsøket med gratis kjernetid i barnehage i områder i Oslo, Drammen og Bergen. Formålet var å få flere barn til å begynne i barnehage og gjøre dem bedre forberedt til å begynne på skolen. Områdene ble valgt fordi det bodde mange minoritetsspråklige barn der, deltakelsen i barnehage var relativt lav og behovet for språkstimulering var stort. Utdanningsforbundet vil også framheve muligheten for statlige satsninger gjennom øremerkede midler som positivt. For eksempel er det en pågående ordning med øremerkede midler til flere barnehagelærere i levekårsutsatte områder.

Utdanningsforbundet viser i denne forbindelse til at By- og levekårsutvalget i sin utredning NOU 2020:16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle, mente at lærerne bør få bruke mer av tiden sin på å ivareta det pedagogiske ansvaret for læring og mindre på å håndtere ulike sosiale utfordringer blant elevene. Samtidig må barn som sliter, bli ivaretatt av fagpersonale med rett kompetanse. Utvalget understrekte at skoler med store sosiale utfordringer bør kunne få støtte av skoleeier til å håndtere en del av de særskilte utfordringene de står overfor. Utdanningsforbundet støtter disse vurderingene. Lærerne skal ha det grunnleggende ansvaret for forberedelse, gjennomføring og oppfølging av det helhetlige pedagogiske og faglige arbeidet med barn, unge og voksne i barnehage og skole. Samtidig er det behov for at andre støttende og supplerende oppgaver bør overlates til andre faggrupper. Det kan handle både om veiledning og ekstra ressursinnsats fra miljøarbeidere, barnevernspedagoger, psykologer, skolehelsetjenesten eller andre.

Økonomiske rammebetingelser i barnehagen og skolen
Som nevnt innledningsvis, har det både blitt flere barn i Norge som lever i fattigdom, og det er økende inntektsforskjeller. Gratis barnehage og SFO er viktige tiltak for å korrigere denne utviklingen. Barn fra utsatte familier som går i barnehagen, har bedre språkutvikling og mindre adferdsvansker sammenlignet med barn som ikke går i barnehagen. Overordnet sett mener Utdanningsforbundet at utdanning skal være gratis og tilgjengelig for alle.
Utdanningsforbundet vil også understreke at elevene har rett til gratis offentlig grunnskoleopplæring. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med grunnskoleopplæringen, for eksempel utgifter til undervisningsmateriell, transport i skoletiden, leirskoleopphold, ekskursjoner eller andre turer som er en del av grunnskoleopplæringen. Bakgrunnen og hensikten med gratisprinsippet er inkludering, at alle skal kunne være med på alt. Til tross for dette, erfarer vi at mange skoler organiserer klasseturer, med sosiale eller pedagogiske mål, der eleven er pålagt å betale en egenandel eller delta med dugnader. Gratisprinsippet er av sentral betydning for å forhindre utenforskap og vi mener det blir viktig for ekspertgruppen å vurdere hvordan dette prinsippet praktiseres, slik at alle elever og alle familier har en reell mulighet til å delta på barn og unges eneste, helt felles, arena.

Utdanningsforbundet viser også til betydningen inntektssystemet har på kommunenes og fylkeskommunenes ressurssituasjon og mulighet til å løse sine særskilte utfordringer og levere gode tjenester til innbyggerne. I hvilken grad kommunene og fylkeskommunene har tilstrekkelig med økonomiske ressurser til å tilby innbyggerne velferdstjenester, er avhengig av både hvor mye som skal fordeles, hvordan midlene fordeles og hvordan de statlige midlene viderefordeles lokalt. Kommuner som vil få økte overføringer som en følge av endringer i inntektssystemet, vil samtidig bety reduksjon for andre kommuner. Kommunene Å viderefordele midler til de utsatte områdene gjennom sine egne ressursfordelingssystemer, er prioriteringer som kommunene selv kan gjøre
Overordnet sett mener Utdanningsforbundet at offentlige velferdsordninger som barnehage og skole trenger solide, forutsigbare rammebetingelser gjennom nasjonal styring av finansieringen, tydelige krav i lov- og regelverk og klar oppgave- og ansvarsfordeling. Lovgivning må støtte opp under hovedavtalene og tariffavtalesystemet, blant annet for å sikre medbestemmelse og aktiv deltakelse i utviklingsarbeid på arbeidsplassene.

Lærernorm i skolen, grunnbemanning og pedagogtetthet i barnehagen
Utdanningsforbundet mener at dagens barnehagelærernorm og bemanningsnorm ikke er tilstrekkelig og bør bli skjerpet i alle barnehager. For å ivareta barnas behov for omsorg, lek og læring er det viktig med lovbestemmelser som sikrer god kompetanse, og tid til å møte hvert enkelt barn. En skjerpet barnehagelærernorm og bemanningsnorm er avgjørende for hvilket tilbud barna får, for barnas trivsel og for hvordan hvert enkelt barn stimuleres i sin allsidige utvikling. Det har vært et politisk mål å øke barnehagelærertettheten til 50 % i flere år og har også inneværende år blitt oppjustert til 60 prosent barnehagelærere i barnehagene. Politisk vilje til å sette dette målet ut i livet har imidlertid manglet. En nasjonal lovfesting av en skjerpet barnehagelærernorm og en strengere bemanningsnorm, vil også bidra til å utjevne kvalitetsforskjeller mellom kommunale og private barnehager samt kommunene imellom.

Barnehager i områder med særskilte utfordringer, trenger høyere tetthet av barnehagelærere og høyere grunnbemanning enn barnehager i andre områder, for at barna i disse barnehagene skal få et likeverdig tilbud.
Utdanningsforbundet viser til at det i 2018 ble innført en minstenorm for lærertetthet i grunnskolen. Normen skal bidra til å gi elevene bedre grunnleggende og faglige ferdigheter, i tillegg til et inkluderende og godt læringsmiljø. En god relasjon mellom lærer og elev bygges gjennom undervisning, samhandling og samtaler. Det finnes ingen raske løsninger for godt lærerarbeid – det krever tid. Elevenes læring og danning er ikke noe som avsluttes hvert semester, men er prosesser som pågår over tid. Det er av den grunn viktig å sikre nok tid til elevene i skolen.

Særlig om kontaktlærer i skolen
Utdanningsforbundet viser til at det både i grunnskolen og i videregående opplæring er fastsatt krav om kontaktlærere, som skal ha et særlig ansvar for de praktiske, administrative og sosialpedagogiske gjøremålene som gjelder klassen/basisgruppen og de elevene som er der, blant annet kontakten med hjemmet.
Kontaktlærer har en sentral betydning for elevene i skolehverdagen og er også avgjørende for å oppdage og følge opp elever som har behov for ekstra støtte, i samarbeid med elevene. Kontaktlæreren har videre en viktig rolle for å få det tverrfaglige arbeidet rundt elevene til å fungere. For å sikre at hver elev blir sett og får nødvendig oppfølging, er det viktig at det er avsatt godt med tid til kontaktlærerrollen og at kontaktlærere får redusert sine årsrammer for undervisning.

Utdanningsforbundet vil videre understreke at rett til kontaktlærer for voksne som mottar undervisning etter introduksjonsloven og opplæringsloven, vil bidra til å sikre at alle elever, også voksne, får god og hensiktsmessig oppfølging. Gruppen som får opplæring etter kapittel 4A i opplæringsloven (opplæring spesielt organisert for voksne), trenger ofte grundig og tilrettelagt hjelp av personer som kjenner dem og kan gi råd for videre utdanning og arbeid, og at de også i stor grad trenger rådgivning rundt sosiale spørsmål. Mangel på informasjon om mangfoldet av utdanningstilbud for voksne og svak kunnskap om behov og rettigheter er viktige årsaker til at mange voksne ikke får den opplæringen de trenger og har krav på.

Med hilsen

Bjørg Unstad Harald Skulberg
seksjonsleder seniorrådgiver