Ekspertgruppen om barn i fattige familier

Ragnhild, Bergen kommune

Avkrysset

Ulike typer politikk:

Svar: I både utdanning, livskvalitet og helse er det en betydelig sosial gradient. Det kan bety at jo bedre du har det, jo bedre får du det. På den andre siden kan det bety at barn og unge i familier som over tid lever i en økonomisk marginalisert situasjon kan ha en opphopning av negative levekårsvariabler og trenge mer støtte utenfra for å få dekket sine behov. Det å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt kan for barn ha negative konsekvenser her og nå. De opplever i større grad å streve gjennom utdanning, har lavere deltakelse i fritidsaktiviteter, flere helseutfordringer og opplever mer ensomhet og mindre optimisme for fremtiden. Det kan også påvirke framtidige livssjanser og utsikter til egen utdanning, inntekt og helse. Foreldre og familie er de aller viktigste for en god oppvekst, men gode barnehager og skoler, trygge nærmiljø og fritidstilbud er arenaer som kan gjøre en stor forskjell for barn og unge og bidra til mer likeverdige muligheter.
En av grunnpilarene i den norske velferdsmodellen er at man skal ha tilgang på gode og universelle tjenester. Når alle har tilgang på de samme gode helsetjenester og utdannelse er det med å bidra til utjevning av levekår. Universelle ordninger kan gis til alle, eller være noe alle i en gitt situasjon har rett til. Ulike tjenester og ytelser kan ses som universelle i ulik grad og på ulike måter. Marmot-rapporten om ulikhet i helse i Norge bruker begrepet `proportionate universialism` om skalering av ressurser, innsats og tjenester etter forholdsmessige behov som fungerer for alle, men treffer ekstra godt for de som trenger det mest. Å tilby likeverdige tjenester, betyr ikke nødvendigvis like tjenester, men at tjenestene skal være tilpasset behov. (Levekår i byer NOU 2020:16) Eksempelvis kan opprusting av nærmiljøarenaer og tilrettelegging for gratis åpne møteplasser i aktuelle levekårssoner være en ressurs for alle innbyggerne der, men særlig viktig for barn og unge i lavinntektsfamilier som bor trangt. Ekstra ressurser til utvalgte barnehage og skoler kan være nødvendig for å sikre mer likeverdige tjenester. Barnehage kan være viktig for alle, men særlig for dem som trenger det mest.
Sammensatte utfordringer krever sammensatte løsninger på flere og samtidige livsområder med både universelle og mer målrettede tjenester og ytelser. Utfordringen er vektingen mellom disse og hva som virker best, og hvordan vi best innretter oss på med tanke på framtidige samfunnsutvikling. Marmot-rapporten viser til at dette første gang i etterkrigstiden vi ikke forventer at barna våre vil få bedre livsbetingelser enn oss selv.
I Norge mottar vi mer fra det offentlige i tjenester enn kontantytelser enn tidligere og utgifter til trygd har ikke oversteget utgifter til tjenester siden 1980 ifølge SSB. Inntektsmålinger tar ikke høyde for subsidiering av for eksempel utgifter til barnehage, SFO, fritidsaktiviteter og helsetjenester som kan utgjøre en større forskjell i familieøkonomien enn barnetrygd for noen ti-år tilbake. Samtidig er økning av barnetrygd særlig for de yngste barna en medvirkende variabel til at barn i lavinntektsfamilier har gått noe ned ifølge SSB. Motsatsen er behovsprøvde ordninger, som ofte bare gis til dem som har et etterprøvbart behov som lav inntekt
Det offentlige bør tilby både kontantytelser og tjenester. Kontantytelser gir foreldrene frihet til å prioritere det som de mener er viktig for sin familie og barn, mens tjenester sikrer at ressursene kommer barna til gode uavhengig av foreldrenes prioritering. Likevel kan ordninger som er universelle mange ganger være best. Dette fordi det å skulle søke/be om støtte kan oppleves som stigmatiserende – noe som igjen kan få konsekvenser for barn og unge. Barn som bor i strøk der mange andre fattige bor, og trenger tjenester fra det offentlige kan oppleve dobbel stigmatisering – stigmatisert på grunn av det området de bor i, og manglende økonomi.

Barnehage, skole og SFO

Foruten søskenmoderasjon og gratis SFO for barn på 5.-7-trinn og ungdomsskolen (UFO) med særskilte, er støtteordningene for de frivillige delene av utdanningsløpet barnehage og SFO basert på inntektsgrenser. Støtteordningene basert på inntekt har sine begrensinger i at de ikke fanger opp ulikt utgiftsnivå i familier der de faktiske utgiftene kan gjøre at en i praksis lever på like lite eller mindre enn andre som har rett på støtte med de konsekvenser det kan ha for barna. Dette kan være særlig aktuelt nå med økte utgifter til boliglån, strøm, transport og mat med videre.

I tillegg kan moderasjonsordninger bidra til ufrivillig deltid og mindre likestilling fordi man må holde seg under visse inntektsgrenser som husholdning. Arbeidskapasitet blir dermed ikke utnyttet og skatteinngangen blir også lavere. Universelle gratis tjenester kan motvirke dette. Økt barnetrygd og kontantstøtte kan bidra til økt frihet for familier til å vurdere bruken av midlene til det beste for sine barn og på den andre siden for noen bidra til mindre deltakelse i barnehage, SFO og arbeidsliv.

På de områdene som ikke har universelle støtteordninger, bør støtten som tilbys lavinntektshushold opprettholdes og eventuelt utvides. NOU 202:16 Levekår i byer forslår blant annet gratis heltidstilbud i barnehage for alle fire og femåringer og utprøving av obligatorisk gratis heldagsskole. For barn i lavinntektsfamilier kan det ha god effekt på senere læring å starte tidlig i barnehage. Gratis SFO, særlig for de yngste, med leksehjelp eller heldagsskole vil også kunne avlaste familier med lavinntekt og gi barn like muligheter til læring heldagsskole kunne nå alle barnefamilier som har behov for det og ikke nødvendigvis kommer inn under dagens moderasjonsordninger. De samme tiltakene kan bidra til at foreldre i større grad kan delta arbeidslivet, eller i arbeidsrettede og kvalifiserende tiltak og styrke språkopplæring for både barn og foreldre med annen landbakgrunn og morsmål enn norsk.
I rapporter som tar opp unges opplevelser av fattigdom (Stiftelsen kirkens bymisjon og Redd barna) foreslår de unge gratis felles måltider i barnehage og skole av som viktig tiltak. Slike felles måltid kan bidra til å fremme fellesskap og utjevne sosiale forskjeller, og være positivt ernæringsmessig også.
Økonomi og arbeidsrettede tiltak
Gode boliger, barnehager, skoler, nærmiljø og muligheter til deltakelse på fritidsarenaer er viktig, men også nok penger til den enkelte familie er viktig. Satsene for trygdeytelser og sosialhjelpssatser bør være høye nok til at det demper noe av levekårsstresset knyttet til økonomi og konsekvenser av det, særlig for barnefamilier. De statlige trygdesatsene er for noen så lave at de lever under sosialhjelpsnivå og blir langvarig eller varig avhengig av økonomisk sosialhjelp i tillegg som er ment å være en midlertidig ytelse. Over halvparten av barna i lavinntektsgruppen bor i en husholdning uten yrkestilknyttede og nesten to tredeler av barn i eneforsørgerfamilier med lavinntekt har ingen yrkestilknyttede i husholdningen. 6 av 10 barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Flere gode tiltak rettet mot språkopplæring og arbeid både på heltid og deltid med tett oppfølging fra NAV av foreldre i disse målgruppene er derfor viktig.

Fritidsaktiviteter
Fritidsarenaen er viktig for inkludering av barn og unge. Det å kunne delta sammen med venner og klassekamerater etter skoletid er positivt for helse og trivsel, og ikke bli stående tilbake uten tilbud om aktiviteter reduserer faren for ensomhet og utenforskap. Det er også viktig at barn og unge fra lavinntektsfamilier gis mulighet til å starte med fritidsaktiviteter på samme alder som de andre.
Alle barn og unge bør gis mulighet til å delta på fritids- og kulturaktiviteter. Tilrettelegging av generelle tiltak og ordninger som ikke stigmatiserer enkeltgrupper og sikrer inkludering av alle grupper er viktig. Aktivitetskortet som gir barn og unge i alderen 0-17 år fra økonomisk vanskeligstilte familier gratis adgang til en rekke aktiviteter og opplevelser i Bergen, er et godt tiltak som med fordel kan bygges ytterliggere ut og inkludere flere. Det samme er utstyrsbanker på ulike områder. Per i dag finnes det utstyrssentraler som BUA en rekke steder. En ser imidlertid at dette mangler på kulturfeltet. En kan derfor tenke seg at utstyrssentraler for kulturorganisasjoner også vil kunne dekke et behov. I tillegg vil ordninger som kan redusere kontingentutgifter til frivillige organisasjoner være et gode for mange. Gratis åpne møteplasser som juniorklubber, ungdomsklubber og Fysak og gode nærmiljøområder og møteplasser ute kan være et gode for alle barn og unge, men særlig viktig i områder med opphopning av levekårsutfordringer. I levekårsutsatte områder spesielt ser vi at når aktivitetstilbudet er gratis (eller har lav egenandel) så deltar en høyere andel barn og unge.

Tilrettelegging av gode forutsigbare sommeraktiviteter som retter seg mot barn og unge som ikke har anledning til å reise bort i ferien, er også et tiltak for inkludering. Per nå ser en at en del frivillige organisasjoner sammen med noen andre, arrangerer sommeraktiviteter tidlig i sommerferien eller på slutten av sommerferien. I fellesferietiden når «alle» er på ferie er det lite tilbud til de barna som ikke kan reise på ferie. Bergen kommune bør derfor se på muligheten til å tilrettelegge aktiviteter for utsatte barn og unge i denne perioden.

Barnefamiliepanelet i Bergen (Bergen kommune – Barnefamiliepanelet) viser blant annet at familiers inntekt særlig har betydning for barn og unges deltakelse i idrettsaktiviteter, mens for kulturaktiviteter har foreldres utdanning større betydning. Ordninger som støtter opp under deltakelse i idrett er derfor viktig at opprettholdes og utvikles. I Bergen kommunes tilskuddsordning i idrett- og friluftsorganisasjoner har som formål å utjevne økonomiske ulikheter og bidra til at flere barn og unge får delta i aktivitet uavhengig av økonomi. Idrett- og friluftsorganisasjoner gir gratisplasser til barn fra fattige familier som ikke klarer å betale kontingent. Organisasjonene kan be om refusjon av kontingent og treningsavgift. Det kan gis refusjon av egenandel på aktivitetsleir i regi av idrettslag. Nasjonale ordninger gir viktige bidrag på både fritidsfeltet, skole og jobb for barn og unge for kommuner, frivillige og private organisasjoner.

Bolig og områdesatsing
Barn og unge i utsatte byområder bør ha de samme mulighetene til å leve gode liv, utvikle seg og oppnå sosial mobilitet som barn som bor andre steder.
Universelle tjenester er viktig for å være sikker på å nå ut til barn i fattige familier og unngå stigmatisering. Barn som bor i strøk der mange andre fattige bor, og trenger tjenester fra det offentlige kan oppleve dobbel stigmatisering – på grunn av det området de bor i, og manglende økonomi. I levekårsutsatte områder spesielt ser vi at når aktivitetstilbudet er gratis (eller har lav egenandel) så deltar en høy andel barn.

Hvilke betydning trangboddhet har for barn og unges oppvekstsvilkår og hvordan det kan forebygges bør undersøkes nærmere. Hva som er å være trangbodd er vanskelig å definere, men det bør være god nok plass til familien slik at for eksempel små barn og tenåringssøsken ikke trenger å dele rom. Det må være rom for å gjøre skolearbeid, til lek og andre dagligdagse aktiviteter. Viktighet av tilgjengelig areal og fritidsaktiviteter utenfor bolig må løftes frem og er et tiltak for å forebygge konsekvenser av trangboddhet. Vi trenger bedre støtteordninger for barnerike familier, slik at de kan bo større og bedre. Et eksempel kan være gjennom heving av satser og endring av boutgiftstak for statlig bostøtte.
Det å skaffe seg et sted å bo er i utgangspunktet et privat ansvar. Det er ingen lovfestet rettighet og derfor ikke en universell velferdstjeneste, på linje med andre velferdstjenester som utdanning, helsehjelp, pensjon og lignende. Loven regulerer kun at man har krav til bistand til å skaffe og beholde bolig. For fattige barnerike familier er kommunal bolig ofte eneste alternativ. Det må være et reelt alternativ å selv kunne velge mellom å eie og leie. Boligene må være en god nok bolig, som danner et godt utgangspunkt for å lykkes på andre områder og er viktig som arena for fellesskap, familie, hvile osv.

Vi bør også jobbe mot en boligpolitikk som gjør det mulig å kunne kjøpe egen bolig også for lavinntektsfamilier og førstegangsetablerere, for eksempel gjennom endrede kriterier for tildeling av startlån, økt bruk av startlån, tilskudd til kjøp, gode bostøtteordninger og liknende. Varierte bomiljø og stabil bosituasjon for barnefamilier. Herunder større boliger til familier som kan bidra til økt bo stabilitet.

Det å leie bolig bør også være et trygt alternativ, uten stigma. Utleieboliger for lavinntektsfamilier må etableres utenfor levekårsutsatte områder for eksempel gjennom tilvisningsboliger, at kommunen bruker sin mulighet til å kjøpe i boligområder under etablering, bruk av kommunal forkjøpsrett og annet. Utleiere som har kontrakt med kommunen (for eksempel tilvisningsboliger), bør få støtte/tilskudd som skal føre til lavere husleie, slik at fattige barnefamilier har mulighet til å leie bolig i pressområder med høye leiepriser. Det bør være mulig å gi barnefamilier lengre leiekontrakter som likevel er tidsbestemte, for eksempel 10 år (altså hele skolegangen) til barna, for å slippe at man må skifte oppvekstmiljø og skole undervegs i skoletiden. Dette gjelder spesielt for kommuner og utleie av kommunal bolig, ses i sammenheng og være et tema for utvalget med hensyn til husleieloven.

Prioritering av sektorområder:

Svar: Bekjempelse av lavinntekt blant barnefamilier er utfordrende og krever en innsats over tid med flere strategier og sammensatte løsninger utover heving av inntekt for å gi barna bedre levekår. (NOVA) Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og unge i lavinntektsfamilier `Like muligheter i oppveksten 2020- 2023` inneholder 65 tiltak knyttet til innsatsområder på tvers av mange fagområder som foreldrestøtte, bolig, utdanning, deltakelse og fritidsaktiviteter, helse, arbeidsliv og forskning. Strategien skal styrke en helhetlig innsats for å bedre situasjonen for barn og ungdom i lavinntektsfamilier.
Det handler også om at alle velferdstjenester vi allerede har i kommunene i større grad greier å samordne innsatsen rundt hver enkelt barnefamilie etter behov. Slik sett er alle sektorer viktig for å få dette til. Oppvekstreformen (barnevernsreformen) skal bidra til å styrke arbeid med forebygging og tidlig innsats og målene i reformen blir bare oppnådd gjennom endringer i hele oppvekstfeltet og gir plikt til alle velferdstjenestene å samarbeide når det er nødvendig for å gi mottakerne et helhetlig og samordnet tilbud, også på systemnivå. Barn og familier i lavinntektshushold er i særlig risiko for sammensatte utfordringer som krever tjenester fra flere hold samtidig. Nasjonal veileder for Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier – Helsedirektoratet framhever tilstrekkelig kunnskap om andre sektorers ansvar og oppgaver og etablerte samarbeidsstrukturer og rutiner for å få til mer helhetlig og forebyggende innsats. Det er opp til kommunene å lage gode planer og tiltak for å få til en slik samordning i praksis og ha nok tilgjengelige og forebyggende lavterskel forebyggende tiltak. Det er også viktig å sikre god kunnskap om barnefattigdom på alle nivå og sektorer.

Fordeling av ansvar og tiltak på ulike forvaltningsnivå

Svar:

Rett politikk til rett tid

Svar: Tidlig innsats gjennom god oppfølging og foreldre-støttende tiltak er viktig for utvikling av god psykisk og fysisk helse. Kommunens ansvar for de minste barna har blitt tydeligere, og tidlig innsats i tidlig barndom er et satsingsområde i flere tjenesteområder. Tidlig innsats starter i fosterlivet og kommunen skal sikre små barn og deres familier gode og tilgjengelige tjenester med god kvalitet.
Det er viktig at grunnlaget for en god oppvekst starter tidlig med trygg barnehagestart, god innlæring på skolen og inkludering i lokalmiljøet deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter og stabile boforhold. For unge i fattige familier vil det også være viktig med kontantytelser når barn blir ungdom. Forskning viser at ungdom i lavinntektsområder ønsker seg arbeid og inntekt slik at de kan delta på aktiviteter med andre på sin alder. Unge med innvandrerbakgrunn, særlig jenter, deltar i lavere grad enn unge uten innvandrerbakgrunn. Tiltak for å øke deres muligheter til dette vil derfor være hensiktsmessig.
Erfaringer fra områdesatsingen i Bergen viser viktigheten av skolen som en sentral møteplass og hjerte i nærmiljøet der det kan dannes vennskap og nettverk, og har sammen med skole, kultur og idrett arbeidet for å styrke nærmiljøskolen som møteplass og nabolagsarena. I utsatte områder som mangler tilgjengelige møteplasser, kan nærmiljøskolen legge til rette for å styrke det lokale fritidstilbudet og tilbudene fra frivillige organisasjoner i områdene.
Vi trenger tiltak for å unngå frafall i utdanning og forbygge at fattigdom går i arv gjennom konkret støtte for å sikre overganger mellom barnehage, barneskole, ungdomsskole og videre utdanning. Videre også tiltak som fører frem til en utdanning slik at man ikke opplever å mislykkes på flere arenaer som f.eks. med avbrutt utdanning, manglende jobb og inntekt.

Grupper av barn og familier:

Svar: Universelle tiltak og tilbud er viktig for å unngå stigmatisering, samtidig er mer målrettede tiltak nødvendig for å gi mer likeverdige tjenester og muligheter, både via områdesatsing og tiltak rettet mot de gruppene som peker seg ut i lavinntektsstatistikkene og er i særlig risiko for fattigdom. Dette gjelder personer som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, personer med innvandrerbakgrunn og enslige forsørgere. De samme gruppene er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakerne. (FAFOs kunnskapsoppsummering om barnefattigdom)
For voksne med lav eller ingen utdanning vil det å tilrettelegge for og tilgjengeliggjøre utdanning og kvalifisering til arbeid være et viktig offentlig tiltak. Dette bidrar til at flere kommer i inntektsgivende arbeid og i arbeid med høyere inntekt enn som ufaglært. Parallelt må det arbeides for at lavlønte yrker får lønnsvekst slik at det er mulig å bli selvforsørget selv for enslige forsørgere og familier med flere barn.
Familier med innvandrerbakgrunn er en grupper det bør legges særlig målrettet og helhetlig innsats mot. Nyankomne flyktninger, og kanskje særlig kvinner som kommer på familiegjenforening, opplever mye stress og lite mestring de første årene i Norge (UKOM rapport). Denne gruppen har behov for at de ulike tjenestene de trenger er mer samordnet, samtidig som økonomi er en faktor som øker stress i familier. Dette gjør at særlig denne gruppen vil ha nytte av tett og koordinert oppfølging de første årene i Norge.
Tilpassede helsetjenester for barn, voksne og familier. Mange lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn og det er denne gruppen som rapporterer om dårligst helse, og der også tjenestene selv sier de ikke har kompetanse nok om gruppen. Derfor bør helse- og omsorgsutdanningene i større grad inkludere migrasjonshelse, i tillegg til målgruppetilpassede helsetjenester.

Generelle innspill:

Ekspertgruppen ønsker innspill på problemstillinger eller perspektiver som anses som viktige for å bedre forholdene for barn i fattige familier på kort og lang sikt, i tillegg til innspill rundt de konkrete vurderingene ekspertgruppen har i mandat og vurdere under.

Svar: